Trosvitne

2011-12-04T10:55:00.001-08:00

Mzungu!
Slik ser unger ut som ser "mzungu" (hvit) for første gang. Spesielt hun jenta med den fine kjolen sprang og gjemte seg da jeg kom nærmere. Men etter et par dager tina de opp, og da de fikk se seg selv på bilde i skjermen på fotoapparatet, var isen brutt, og "mzungu" var ikke så skummel lenger! Det hadde aldri vært hvite i Kikuu, som var navnet på landsbyen der vi hadde møter.

Kummelig
Kikuu hadde ikke noe overnattingsmuligheter, så vi lå på et gjestehus i en litt større landsby som heter Sombe, ca 20 min kjøring derfra. Rommet var en sementkasse med blikktak, og i et hjørne var det et "hull". Enkelte dager var temperaturen opp i 35-40 grader, og det var ikke vifte på rommet. Med blikktak blir det enda varmere inne, og jeg lå oppå sengeklærne og svetta under myggnettingen. Av og til var det strøm, og av og til vann i kranen.

Det var et kjøkken på gjestehuset, og en kokk som laga maten. Men vi måtte kjøpe de fleste inrediensene selv, så det ble mest seigt geitekjøtt og tomater med spinatstuing. Heldigvis fikk vi Chapati, en slags pannekaker av hvetemel, olje og litt egg. Til frokost var det eggeomelett og hvitt brød.

Etter at geitekjøttet var varmet opp 4 ganger, fikk jeg løs mage. De hadde nok ikke varmet det opp nok, og de hadde ikke kjøleskap å oppbevare det i. Det hadde jo ikke hjulpet heller, da strømmen oftest var borte.

Sykesøster.
I Sombe var det ei gate med noen butikker og et slakteri. Geitene og hønsene gikk rundt i gata, og når de hadde solgt ut kjøttet, gikk de på gata og henta ei ny geit, slakta den og solgte videre. Du kan si det var fersk vare!

Denne jenta var nysgjerrig og frimodig, så jeg snakket litt med henne.
"Er du her fra byen?"
"Nei, jeg bor 7 timers gange herfra"
"Er du hjemme i helgene?"
"Nei, vi går på skole i 3 måneder, og så er vi hjemme i en måned."
"Så du bor på internat?"
"Ja."
"Er det gratis å bo på internat?"
"Ja, skolen og internatet er gratis, men vi må holde oss klær og mat selv."
"Må alle gå på skole?"
"Ja, etter den store reformen av grunnloven i fjor, er det påbudt å gå på skole. Det er straffbart å holde barna hjemme."
"Hvor mange år går dere på skole?"
"Først er det 4 år primary. Deretter er det 4 år secondary. Og etter det er det frivillig med videregående og universitet."
"Hva skal du bli da?"
"Sykesøster."
"Lykke til og takk for praten!"
Og hun ilte tilbake til venninna si og fniste litt, hun hadde våget å snakke med en mzungu!

Jeg fikk vite at de lærer 2 eller 3 språk på skolene. Alle lærer svahili og engelsk, og hvis svahili ikke er morsmålet, lærer de morsmålet også. I dette områder er morsmålet "kamba" etter navnet på stammen.

Jordkirke
Samuel er pastor i pinsemenigheten i Kikuu. De hadde 70 medlemmer før vi kom. Under aksjonen ble ca 100 frelst. Noen kom fra andre distrikter, for pastor Shadrak fra Nairobi har planta 4 menigheter i dette området som ligger ca 25 mil øst for Nairobi.

Trolldom.
Området rundt Kikuu er kjent for å ha den verste kraften av trolldom i Kenya. Det var veldig mange enker i området. For når mennene blir sjalu eller misunnelig, går de til trollmannen og betaler ham for å ta livet av andre. For eksempel hvis noen har ei pen kone eller har bygd et litt større hus, så kan de ønske livet av mannen i ren misunnelse og sjalusi. Så etter kort tid dør mannen i mystiske omstendigheter.

Når noen blir kristne, utstøtes de av familien, og kan ikke få hjelp der hvis noe skjer, for de bruker trolldom. Da er det bare menigheten som kan hjelpe.

En av trollmennene i Kikuu ble frelst!

Så en kveld underviste jeg om vår autoritet i Kristus, og hvordan vi kan binde åndsmaker og bryte forbannelser. Jeg forklarte også at det de tror er forferdenes ånder bare er onde ånder fra Satan, og at de alle ble beseiret på Golgata. Det ble mottatt med jubel!

En kveld var det ei dame som kom fram til forbønn, hun var besatt. Hun falt på gulvet og hadde kraftige spasmer, mens vi bad for henne. Plutselig stoppet aggregatet, og jeg satt der på gulvet med ei besatt dame. Jeg hadde lommelykt i veska mi like ved siden av, så jeg tok den opp og lyste på henne. Øynene var vidåpne og reagerte ikke på lyset fra lommelykta - hun var som død. Men til slutt slapp spenningene i kroppen og hun våkna. Da ba de frelsesbønn med henne, og hun var helt normal.

Dans
Før møtene på torget spilte de musikk og dansa nesten en time. Alle dansa. Også de som stod på taket av bussen som passerte - det var ikke plass inne i bussen til alle.

De som spilte orgelet satte på rytmeboksen, og spilte tre "grep", mens forsangerne sang omtrent det samme om og om igjen. Lyden var skrudd så høyt opp at høyttalerne skurret, og en stakkars lydtekniker som meg hadde vondt i ørene! Men folket fryda seg og dansa og jubla, store og små! Så jeg ga meg like godt med og dansa litt jeg også - det likte de godt!

Så da Ingebrigt preka, var torget fullt av folk.

Veier?
Veiene i Kenya er mer krøtterstier. Noen steder er det asfalt. Men ute i bushen er det bare oppkjørte traseer. Og de krysser elveleier som fører vann hver gang det regner - og nå var det regntid. Heldigvis regner det mest om natta, og vi starta møtene kl. 15 på ettermiddagen. Men vi måtte krysse store dammer som stod i veibanen. Heldigvis er det ikke gjørmete jord i dette området, så vi kom gjennom. Der var godt vi hadde en så bra bil, så fjæringen tok heldigvis noe.

Nairobi.
De siste dagene var vi i Nairobi. Da hadde vi møter på onsdag og torsdag i ei kirke som er et blikkskur i slummen. Vi gikk rundt i slummen også, men jeg har ingen bilder, for der ble vi anbefalt å ikke ha med noe av verdi. Det var hjerteskjærende å se de elendige forholdene og all søpla! Bildet ovenfor er tatt fra bilen, og er markedet i utkanten av slummen.

Så jeg preka første kvelden om at Gud kan vende alt til det gode. Andre kvelden talte jeg om at vi har en ny identitet i Kristus, om selvrespekt og likeverd. Inngangen til kirka er i blikkplatene bak Ingebrigt.

Libanesisk mat
Jeg har en kollega fra Jørstadmoen, Magne Albrigtsen, som har en finere retaurant i Nairobi. Han fant seg ei kone i Libanon da han tjenestegjorde der, og så tjenestegjorde han for FN i Afrika fra 92 og noen år. Han og kona har starta "Cedars restaurant", og spesielisert seg på Libanesisk mat. Vi ble invitert dit og spiste middag sammen med dem - det var fantastisk spennende og god mat. Mange fat med ulike retter på bordet, der man forsyner seg direkte fra fatene etter hvert som man spiser.

Dyreparken.
Tirsdagen var vi i dyreparken i Nairobi. Det var en skuffelse, når man er vant til den i Kristiansand. Men vi tok noen bilder og litt film. Fra dyreparken kunne vi kjørt safari i et større område med større dyr, men det var visst ikke så mye å se der. Da burde vi vært i et annet reservat, og det ble det ikke tid til.

En sommer er over

2011-09-23T00:05:00.000-07:00

- men minnene om den består!

Det blir ikke så mye besøk her på bloggen, verken av meg selv eller andre. FaceBook tar liksom all oppmerksomhet, med sin stadig skiftende status og spennende nyheter. Men akk - det forsvinner så fort ned på siden og ut av skjermen og oppmerksomheten. Spennende ny, men svikefull glemsom.

Ellers har sommeren vært en av mine beste på mange år. Innholdsrik og litt slitsom. Besøk hos våre tre gutter der sør. Søskenbarntreff i Kristiansand, Europakonferansen i Uppsala. Og bygging av veranda på hytte - og her.

Så, kjære besøkende - aktiviteten er på topp selv om det skjer lite her på bloggen.

Vår!

2011-04-10T01:39:00.000-07:00

Snøen smelter, isen på elva bryter og hestehoven titter fram her og der.

Isen er snart borte, og nytt gress vil spire fram!

Mine tanker går tilbake til høsten 2000, da jeg gikk i skogen og så på høstens farger. Livet var vanskelig, og mange tunge tanker blandet seg med naturens melankoli. Da fikk jeg noen tanker - ja, det var så konkret at jeg nesten skvatt - nesten som å høre en stemme - som om det var Skaperen selv som snakket - Han som ser alt i et større perspektiv:

"Alt dør vakkert i høstens farger. Snart vil alt dette ligge under snøen og være usynlig. Der vil det dø. Men når våren kommer, vil noe av det som ser dødt ut spire til liv igjen. Det som har livets rett vil spire på nytt. Det som ikke spirer til nytt liv vil visne og skape jord og næring til det som spirer - det blir ikke borte - det var ikke forgjeves! Og noen av de blomstene som døde ble til frø som spirer til nye planter som ligner sitt opphav. Vent på våren og la naturen vise deg hva som skjer!"

Omtrent slik var det. Og da skjønte jeg at slik er livet! Av og til vil noe av det vi setter pris på bli borte. Men det er ikke borte - det bare endrer form. På ett eller annet vis.

Og i ettertid kan jeg se at noe av det jeg mistet den gangen er kommet tilbake - men i litt andre former enn det jeg hadde trodd. Andre ting blir "i døden", men har gitt meg næring til lærdom og erfaring som er kommet meg og andre til gode. Og jeg kan bare observere hva som skjer. Selv nå, vel 10 år etterpå, er det fortsatt tegn til vår for noen av "plantene" som "døde".

Det minner meg forresten om gutten som puttet mynten sin ned i en blomstervase. Så stakk han handa si ned for å ta den opp - men så satt neven fast fordi vasen var for trang så lenge han holdt mynten. Gutten gråt og fortvilte. Da kom mamma og sa: "Gutten min, slipp mynten!" Det var tøfft for gutten å slippe mynten sin! Men når han gjorde det, kunne de snu vasen og mynten rullet ut!

Eller Emil i Lønneberget som stakk hodet ned i suppebollen! Og så ble han sittende fast fordi ørene hang seg opp i kanten! Der gikk han fullstendig blindet og hemmet. Hvordan skulle de få av bollen? Mange gode ideer dukket opp, men til slutt, ved et uhell, knuste han bollen - og ble fri!

Det hender vi må gjennom noen slike prosesser i livet, der vi må slippe noe - la noe dø - betale en pris - for at nytt liv skal spire fram - i en eller annen form

Husk Rom.8.28:

"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.

Og Matt.16.25:
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.

Lykke til med våren!

Tanker og følelser

2011-01-31T01:12:00.000-08:00

Jeg hørte her om dagen at "enhver følelse er et resultat av en tanke". Og tankene er vår reaksjon på omstendigheter og hendelser, ut fra hva vi tidligere har erfart.

Omstendighetene er det ofte ikke så mye vi kan gjøre med - skjønt det er slik vi tenker: "Bare det og det hadde vært annerledes, så hadde alt vært bra." Så sitter vi der og føler oss deppa, urettferdig behandla og bitter fordi omstendighetene ikke er slik vi vil de skal være!

Følelsene kan vi ikke forandre når de først kommer. Vi kan bare velge om vi lar dem styre oss. Og bruker vi viljen til å ikke la oss styre av dem, vil vi nok "ri følelsen av" - men det hindrer ikke at den kommer!

Så hva er løsningen da, når det raser følelser vi ikke vil ha?

2.Kor.10.3-5 sier: "Vi lever som mennesker, men vi kjemper ikke som mennesker gjør. For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydighet mot Kristus."

Så - DER er det kampen står. I vårt sinn. For å stanse en følelse må vi fange tanken som skaper den! Hindre at "søppeltanker" får spinne rundt i hodet.

Mye kunne sies om dette, men da ville bloggen blitt for lang. Så jeg vil bare velge ett område hvor jeg har erfart at dette hjelper:

Jeg mistet altså høyre arm i 1986. Etter det har jeg hatt konstante smerter som gjør at jeg sover urolig og tappes for krefter. Ytre sett har jeg god grunn til å synes synd på meg selv og være deprimert. Og disse tankene og følelsene er en slagmark i mitt sinn. For det er "forståelig", men ikke ønskelig å føle det sånn. Så jeg har funnet en nøkkel. Den kaller jeg "forsoning". Og for meg handler det om å slutte å bruke krefter på det umulige. Det kommer ikke noe godt ut av å tenke på hvordan ting "burde" være. Det sliter meg bare ut og kjører følelsene i kjelleren!

Derimot har jeg valgt å tenke på de positive tingene som skjer rundt dette. At jeg har tid til å være sammen med Herren - for jeg er uføretrygdet på grunn av smertene. Jeg erfarer at mine plager ofte ligner det andre sliter med, og har et godt utgangspunkt for å vise forståelse.

Det er så mye som er "sant" men som bare gir oss følelse av skyld, skam, mindreverd, håpløshet, det å kome til kort, mislykkethet og forkastelse. Men hva gir det oss å nære slike tanker? Bare vonde følelser. Da er det godt å ha en Frelser som tok på seg alle mine svakheter og elsker meg likevel!

Hmm... Jeg lurer på.... Da jeg hjalp til å tømme et flyttelass her om dagen, følte jeg meg veldig sliten etterpå. Men var det bare tanken som gjorde at jeg følte meg sliten?

Så dette er ikke enkelt nei. Men det er vel verdt å tenke over likevel?

Nettkrøll

2011-01-13T02:32:00.000-08:00

Tenk. I dag fikk jeg ikke kontakt med min e-postkonto. Jeg vet ikke om eller når den blir i orden igjen. Der ute ligger et stort arkiv av korrespondanse med slekt og venner. Der ligger et stort arkiv av adresser og telefonnummer.

Hva om jeg ikke hadde backup? Hva om Internett forsvant og stengte alle disse kanalene vi har for å holde kontakt med hverandre på tvers av avstand og landegrenser?

Det ville i alle fall ha forandret MIN verden! Avskjære meg fra mange daglige kontakter. Hmmm.... Kanskje jeg måtte bli flinkere til å besøke naboer?

En annen sak er at hele samfunnet ville stoppet opp. Vi fikk ikke kjøpt varer på butikken, tatt ut penger i minibanken, kunne kanskje ikke ringe etter ambulanse en gang?

Nyttår!

2011-01-01T07:54:00.000-08:00

Nytt år og nye utfordringer! Blogg! Jeg får skylde på gode venner som lokker meg til å prøve noe nytt. Og det skulle da bare mangle om jeg skulle bli hengende etter på datafronten, jeg som starta med data 10 før første PC-en kom til Norge! Men nå er jeg altså i gang med noe nytt: Blogg!

(PS! Dere som vil lese åndelig stoff jeg har lagt ut, kan klikke her!)

Nyttårsforsetter? Glemme det som ligger bak og strekke meg etter det som ligger foran! Men huske nok til å lære av mine feil - uten fordømmelse.

Mitt livs motto er å tro at det kan komme noe godt ut av alt. (Rom.8.28) Spesielt før man skjønner bæra av hva godt det kan komme ut av DETTE!? Snu sorg, fortvilelse og irritasjon til tro og forventning! Og det kommer eksamen på uventede tidspunkt. Og jeg stryker gang på gang! Men etter en tid skjønner jeg at: Jo, det var sant likevevel. NOE godt kom det ut av det. Etter en stund. Etter at jeg har protestert, forvila, grått og deppa. Anklaga mennesker og Gud. Så dukker det opp et lys i horisonten.

For dere som ikke kjenner meg, mista jeg høyre arm i 1986, og har hatt konstante smerter siden da. Jeg er uføretrygdet på grunn av smertene - så egentlig har jeg god grunn til å være bitter og deprimert. Men jeg vil meg ikke selv så vondt - dette er ille nok som det er! Så jeg velger å se alt det gode dette har bragt inn i mitt liv! Det funker bedre!